Slik jeg minnes Silke

Onsdag takket vi farvel med vår aller beste Silke.

BESTE
Mitt beste minne fra Silke er turene våre. Jeg går foran på smal sti og hun går utålmodig bak. Hennes ben nådde lenger enn mine og mitt rusletempo var jo altfor sakte. Hun gikk stadig å smådultet meg i ryggen. «dette er så spennende, la oss gå fortere».

PÅ STALLEN
På stallen var hun mild og fin. Hun var også veldig nysgjerrig og INGENTING skjedde på stallen uten at hun fulgte nøye med.
Hun synes nok ikke det var så spennende å stå bundet på stallgangen. Når jeg leide henne ut av boksen og ut på gangen spaserte hun bestemt rett forbi oppbindingen og strenet ut. «MYE bedre å være ute, det må jo alle forstå.»
Jeg måtte alltid indikere på vei ut av boksen at «Hallo, ikke så fort, jeg bestemmer». Da stoppet hun lydig opp der vi skulle stå.
Hun synes det var sååå godt å bli massert med massasjebørste/hanske og sto som ett tent lys når vi pusset. Jo lenger jeg pusset jo bedre var det. Hadde jeg dårlig tid og bare raste over ble hun rimelig furten.

På boksen var hun alltid nysgjerrig. Hun kom alltid bort å tittet når noen kom nedover stallgangen. Hun tiltet pannen frem og fulgte alle som gikk forbi. Jeg kan fortsatt høre ørene hennes spille på sprinklene. Gikk man inn i boksen ble man invitert til kløing. Du klør meg, jeg klør deg. Populære steder var rett bak ørene og hele manen ned til manken. Da måtte man jo holde en kroppsdel inntil mulen og da fikk man altså klø tilbake.
En annen ting som var stas var trillebårer. De kan man nemlig bruke som klatrestativ. Ved flere anledninger har jeg revet henne ned fra en trillebår. Begge bena plantet oppi trillebåren og hvem vet, kanskje er det plass til bakbena. Hun kunne lett blitt en bra sirkushest på Arnardo.

Man skulle passe føttene sine. De fleste hester er forsiktige med hvor de trår, sjekker først beveger seg etterpå. Vel Silke var nok ikke like observant. Støtt tråkket hun på ting på stallgangen og veldig ofte føtter.

PÅ LEIETUR
Som jeg skrev over var nok dette her vi samlet de beste minnene. På leietur. Hun og meg ut i skogen på små stier, over bekker, stokker og gjennom myrer. Hun var tittete på mye, men for nyskjerrig til å ikke sjekke det ut. Noen sier at hester har 2 første tanker i enhver situasjon og det passet bra på Silke. 1. Er det farlig 2. Kan det spises.
Vi gikk ofte ned til Årungen. Der var det en stooor sjø og ofte modellfly over hodet. Masse spennende turfolk og hunder i alle fasonger. Vi gikk som regel alene, men møtte noen andre hist og hær.

En dag rett før kåringen var vi nede ved Årungen. På grusveien. Vi hadde på hodelag. Hadde kjettingleietauet slik det skal være og tenkte at det jo var ett flott sted å øve på å løpe FORT. Akkurat slik som de gjør på kåring. Deilig myk helt rett grusvei. Perfekt. Vi så for oss at vi var i ringen. Blanke, pene og alle tilskuerne klappet imponert. 

Dommerne stor der og gispet av beundring. Vi løp elegant med lange skritt bortetter... Også plutselig kjente jeg et dunk i hodet, og så så jeg bare himmelen. 

Midt på denne helt flate rette grusveien hadde jeg altså klart å falle så lang jeg var. Slo først kollbøtte dah, mellom bena til Silke. Jeg holdt HARDT i leietauet og tittet opp på Silke som sto forundret over meg. «Men i alle, hva gjør du der nede?»
Ett eldre ektepar sto på andre siden av veien og klødde seg i hodet. Jeg spratt opp og sa at «NEIDA, jeg trenger ikke hjelp, det går så bra, jeg slo meg ikke» Også marsjet vi flau avgårde.

PÅ RIDEBANEN / RIDEHUSET
Silke var alltid veldig fornøyd med å bli brukt. Endelig skjedde det noe verdt å være med på! De første gangene jeg satt på henne var hun veldig nervøs. «Nå må du sitte pent oppå der, for du er tung og jeg har ikke helt balansen»
Vi red mest på bane og noe på tur. På tur var hun nok mer engstelig når jeg red enn når jeg spaserte ved siden av. På banen var det nesten motsatt.
Hun var alltid veldig observant på ridebanen, fulgte alle mine små beskjeder med presisjon. I alle fall de hun visste hva betydde. Om ikke hun forsto helt gjorde hun sitt beste og foreslo forskjellige endringer i form og fart for å se om det var slik eller slik jeg ønsket.

Vi red for totalt 4 forskjellige instruktører og Bettina var vår favoritt. Vi red også for den fantastiske Olof fra Flyinge. Dette var jo også veldig stas. Alle mente alltid at hun gikk utrolig stabilt på tøylen for sin unge alder (3 år), og vi var alltid veldig stolt da.

TUSEN TAKK!

Jeg har hatt det beste og værste året i mitt voksne liv. Helt fantastisk gøy å finne igjen hobbyen sin med en så flott hest som Silke. Også ble det så veldig vondt og dramatisk på tampen.

Veien går videre og Silke vil alltid være med meg!
Tusen takk for tiden vi fikk!!

Den modige og tapre Silkes siste kamp

Så var det altså over. Fineste modigste Silke har fått slippe.
I en alder av bare knappe 4 år ble Silke onsdag 18 januar 2017 avlivet.

Fredag 6 januar kjørte Sundby Rehabiliteringstall henne inn til Bjerke da hun hadde fått feber og ville ikke spise kraftforet sitt. Benet var hovnet opp.
Jeg fikk telefon når de var på vei inn og dro inn på Bjerke for å møte dem.
Siden da har det egentlig bare gått en vei. Feil vei.

Silke har ikke villet gå på benet og selv om gipssår ble renset, gipsen gradvis tatt av, eksklusiv boot fra England montert på - ja så ble hun ikke bedre. Hun hadde smerter og lå mye. I starten hoppet hun opp så snart noen kom i nærheten, men på slutten ble hun bare liggende.

Silkes eiere dro inn til Bjerke for å få litt fremgang i måten bjerke håndterte situasjonen og fikk igangsatt en større undersøkelse av Silkes ben. Funnene var ikke bra. De klarer rett og slett ikke å døyve smerten hennes uansett hva de gjorde. Prognosen for haltfri hest senere i livet faller fra 30% til 10% over natten.

Veterinærene gir oss beskjed at vi kan prøve en uke til, men at nå går det på hestens velferd løs. De anbefaler ikke å prøve en uke til...

Silkes eiere ser ingen annen utvei enn å bestille avliving.

Hun lå nede når jeg kom for å hente henne opp til sprøytesetting. Hun ville ikke opp. Vi måtte tre inn for å jage henne opp i stående. Vi ruslet sakte ut av stallen og opp til det rommet med alle mattene i. Det var vanskelig for henne å gå selv fylt til randen av smertestillende. Hun haltet stort og hadde behov for pauser underveis. Da stoppet hun opp, løftet hodet og tok inn den friske luften. Toppede ører, høyt hode og masse frisk luft inn i lungene. Sååå godt!

Etter mye overtalelse gikk hun til sist inn døren og inn i rommet. Her sto vi å koset en stund til alle var på plass og alt var klart.
Hun ble stilt opp inntil veggen og svingdøren svingt inntil. Så ble sprøyten satt. Jeg takket henne for innsatsen, hennes mot og tålmodighet disse siste månedene. Så var det hele over.
Jeg fikk ikke være der når hun sank i bakken og det var nok like greit.
Jeg gikk i bakken selv bare av å stå utenfor å høre henne falle.
Jeg kan ikke noen gang huske å ha grått så hardt.

----

Det er mange å takke og det er mange ubesvarte spørsmål i gåten Silke.

Hvorfor ble hun så annerledes etter vi flyttet til Sneis?
Hvordan kunne tre bukkerunder i ridehuset resultere i en så stor skade?
Oppklaringene på rønkenbildene, kom de fra gipsen?
Har hun skadet seg inne på boksen på Sundby?
Hva skjedde den natten/morgenen på Sundby?
Hvorfor ble hun så mye dårligere så fort?
Hvorfor sluttet hun å bite og sparke når hun gikk på mye smertestillende?
Hvorfor klarte vi ikke å stogge smertene i benet med så MYE smertestillende?

En ting er sikkert. Hverken Rehabiliterings-stallen eller dyrehospitalet har imponert oss. Ingen av dem har tatt nevneverdig godt vare på Silke og oss rundt. Vi har hele tiden måttet mase oss til alt, selv om vi betaler mye for deres service. Dårlig oppfølging, ikke svar på epost før man har purret på sms, korte besøkstider og lite tilgang på kompetanse. Som regel har jeg ikke funnet noen å spørre om noe når jeg er der på besøk. Jeg hadde håpet at vi ble dratt igjennom slike sykeopphold, og ikke at vi må ta førersetet. Vel nå har jeg lært. Neste gang så blir det andre hospital/rehabiliteringstall og langt mer sterkere og mer masete adferd fra min side.

----

Når det gjelder hjelp så må jeg si at eierene til Silke har vært veldig hyggelige med meg. Selv om jeg ufrivillig har satt dem i denne situasjonen så har de ikke vist frustrasjon eller irritasjon. Det er jeg takknemlig for.

Martin på Sneis har hjulpet masse og da særlig før vi dro fra Sneis. Bettina hjalp meg den grusomme kvelden når ulykken skjedde. Mamma og pappa kjørte fra Sandefjord dagen etter ulykken og sammen med Pål, hjalp meg å få Silke brakt til Bjerke. Det høres enkelt ut, men det tok mange timer! Den islandske Vetrinæren Helga var fantastisk hjelpsom de første dagene etter ulykken.
Selv om det dessverre var litt sent, så var det utrolig bra at Sundby bare kjørte Silke inn til Bjerke når tempen steg.

Rent personlig så har både Charlotte, Karianne C. og Britt som eier Kalle vært avgjørende for at jeg i det hele tatt har satt mine ben i en stall igjen. Så mye støtte, skryt og tilrettelegging skal man lete lenge etter. Jeg jobber for tiden som konsulent for Skatteetaten og de har vært utrolig forståelsesfulle alle sammen. Jeg har fått komme og gå på kort varsel, og de har støttet meg gjennom det hele. Mine kollegaer hjemme på kontoret har også vært utrolig støttende.
Jeg er introvert, så mye av sorgprosessen skjer i enerom, og selv om jeg kanskje ikke virker så takknemlig alltid, så er jeg det!

Dette er nest siste post i denne bloggen. En til kommer i løpet av uken som kommer.
----


Her kommer noen ikke veldig fine bilder av en veldig tapper Silke

Fem minutter før avreise til de evige jaktmarker

Helt uten muskler fineste Silke

Ett lass gulrøtter og godbiter for å få henne opp på bena

Veldig sliten Silke

Det vonde benet

Uken før

Tilbrakte mye tid på gulvet.