søndag 22. januar 2017

Den modige og tapre Silkes siste kamp

Så var det altså over. Fineste modigste Silke har fått slippe.
I en alder av bare knappe 4 år ble Silke onsdag 18 januar 2017 avlivet.

Fredag 6 januar kjørte Sundby Rehabiliteringstall henne inn til Bjerke da hun hadde fått feber og ville ikke spise kraftforet sitt. Benet var hovnet opp.
Jeg fikk telefon når de var på vei inn og dro inn på Bjerke for å møte dem.
Siden da har det egentlig bare gått en vei. Feil vei.

Silke har ikke villet gå på benet og selv om gipssår ble renset, gipsen gradvis tatt av, eksklusiv boot fra England montert på - ja så ble hun ikke bedre. Hun hadde smerter og lå mye. I starten hoppet hun opp så snart noen kom i nærheten, men på slutten ble hun bare liggende.

Silkes eiere dro inn til Bjerke for å få litt fremgang i måten bjerke håndterte situasjonen og fikk igangsatt en større undersøkelse av Silkes ben. Funnene var ikke bra. De klarer rett og slett ikke å døyve smerten hennes uansett hva de gjorde. Prognosen for haltfri hest senere i livet faller fra 30% til 10% over natten.

Veterinærene gir oss beskjed at vi kan prøve en uke til, men at nå går det på hestens velferd løs. De anbefaler ikke å prøve en uke til...

Silkes eiere ser ingen annen utvei enn å bestille avliving.

Hun lå nede når jeg kom for å hente henne opp til sprøytesetting. Hun ville ikke opp. Vi måtte tre inn for å jage henne opp i stående. Vi ruslet sakte ut av stallen og opp til det rommet med alle mattene i. Det var vanskelig for henne å gå selv fylt til randen av smertestillende. Hun haltet stort og hadde behov for pauser underveis. Da stoppet hun opp, løftet hodet og tok inn den friske luften. Toppede ører, høyt hode og masse frisk luft inn i lungene. Sååå godt!

Etter mye overtalelse gikk hun til sist inn døren og inn i rommet. Her sto vi å koset en stund til alle var på plass og alt var klart.
Hun ble stilt opp inntil veggen og svingdøren svingt inntil. Så ble sprøyten satt. Jeg takket henne for innsatsen, hennes mot og tålmodighet disse siste månedene. Så var det hele over.
Jeg fikk ikke være der når hun sank i bakken og det var nok like greit.
Jeg gikk i bakken selv bare av å stå utenfor å høre henne falle.
Jeg kan ikke noen gang huske å ha grått så hardt.

----

Det er mange å takke og det er mange ubesvarte spørsmål i gåten Silke.

Hvorfor ble hun så annerledes etter vi flyttet til Sneis?
Hvordan kunne tre bukkerunder i ridehuset resultere i en så stor skade?
Oppklaringene på rønkenbildene, kom de fra gipsen?
Har hun skadet seg inne på boksen på Sundby?
Hva skjedde den natten/morgenen på Sundby?
Hvorfor ble hun så mye dårligere så fort?
Hvorfor sluttet hun å bite og sparke når hun gikk på mye smertestillende?
Hvorfor klarte vi ikke å stogge smertene i benet med så MYE smertestillende?

En ting er sikkert. Hverken Rehabiliterings-stallen eller dyrehospitalet har imponert oss. Ingen av dem har tatt nevneverdig godt vare på Silke og oss rundt. Vi har hele tiden måttet mase oss til alt, selv om vi betaler mye for deres service. Dårlig oppfølging, ikke svar på epost før man har purret på sms, korte besøkstider og lite tilgang på kompetanse. Som regel har jeg ikke funnet noen å spørre om noe når jeg er der på besøk. Jeg hadde håpet at vi ble dratt igjennom slike sykeopphold, og ikke at vi må ta førersetet. Vel nå har jeg lært. Neste gang så blir det andre hospital/rehabiliteringstall og langt mer sterkere og mer masete adferd fra min side.

----

Når det gjelder hjelp så må jeg si at eierene til Silke har vært veldig hyggelige med meg. Selv om jeg ufrivillig har satt dem i denne situasjonen så har de ikke vist frustrasjon eller irritasjon. Det er jeg takknemlig for.

Martin på Sneis har hjulpet masse og da særlig før vi dro fra Sneis. Bettina hjalp meg den grusomme kvelden når ulykken skjedde. Mamma og pappa kjørte fra Sandefjord dagen etter ulykken og sammen med Pål, hjalp meg å få Silke brakt til Bjerke. Det høres enkelt ut, men det tok mange timer! Den islandske Vetrinæren Helga var fantastisk hjelpsom de første dagene etter ulykken.
Selv om det dessverre var litt sent, så var det utrolig bra at Sundby bare kjørte Silke inn til Bjerke når tempen steg.

Rent personlig så har både Charlotte, Karianne C. og Britt som eier Kalle vært avgjørende for at jeg i det hele tatt har satt mine ben i en stall igjen. Så mye støtte, skryt og tilrettelegging skal man lete lenge etter. Jeg jobber for tiden som konsulent for Skatteetaten og de har vært utrolig forståelsesfulle alle sammen. Jeg har fått komme og gå på kort varsel, og de har støttet meg gjennom det hele. Mine kollegaer hjemme på kontoret har også vært utrolig støttende.
Jeg er introvert, så mye av sorgprosessen skjer i enerom, og selv om jeg kanskje ikke virker så takknemlig alltid, så er jeg det!

Dette er nest siste post i denne bloggen. En til kommer i løpet av uken som kommer.
----


Her kommer noen ikke veldig fine bilder av en veldig tapper Silke


Fem minutter før avreise til de evige jaktmarker


Helt uten muskler fineste Silke


Ett lass gulrøtter og godbiter for å få henne opp på bena

Veldig sliten Silke

Det vonde benet



Uken før





Tilbrakte mye tid på gulvet. 


2 kommentarer:

  1. Utrolig fint skrevet av deg <3
    Jeg har en ung frieser som gir oss noen utfordringer inn imellom og søkte på nettet. Det var da jeg havnet her.Jeg kjenner igjen så mye av det du skriver. Det var utrolig sørgelig at det gikk som det gikk men du har virkelig formidlet det på en god måte. Tusen takk for at jeg fikk ta del av det. Mange tårer rant ned på min kinn. Håper at du har kommet inn i stallmiljøet igjen. For meg har det alltid vært den beste "medisinen"
    Klem <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk Inger!
      Tusen takk for veldig fin kommentar.
      Ja jeg har kommet meg inn i stallmiljø igjen. Og fine Casino Knabstruper blitt min støtte. Jeg er fortsatt knust etter å ha mistet Silke. Og særlig når jeg hører om andre rundt meg som mister sine hester, da går jeg rett i kjellern selv, ikke lenge heldigvis. Veldig rart at dette sitter sånn i.

      Jeg håper du får mange gode opplevelser med din Frieser!
      De er fantastiske hester! <3

      Hilsen Lin på Stall H

      Slett