TIL NÅ
Nå har Silke og jeg hengt sammen hver dag siden februar. Det vil si hele 250 dager i dag!
Silke kom til meg 1 februar. Hun virket engstelig og slo verden litt av. Hun lukket alt ute og stilte baken mot boksdøren med hodet trygt i kroken. Etter noen dager sluttet hun å spise og det tok endel dager før apetitten var tilbake. Det var ikke lett å miste mor, far, venner, stallen og maten sin på en og samme dag!
Etter hun kom over det første sjokket med flyttingen, roet hun seg greit. Hun var fin å jobbe med og grei i det meste av håndtering. Aldri sprudlende, men helt grei.
Så våknet tenåringen. Jeg opplevde innimellom Silke som utfordrende mot min håndtering og i visse tilfeller virkelig voldsom. I noen tilfeller ble jeg rett og slett redd henne. Det er ikke mange ganger, kanskje 2-3 ganger totalt.
Når jeg har jobbet med henne har jeg forsøkt litt forskjellige metoder. Positiv og negativ straff, samt positiv og negativ forsterking. Jeg har fortsatt ikke landet på en metode, men bruker litt av hver.
Vi har jobbet noen timer med den dyktige Margrete Lie som studerer hesters adferd. Hun påsto at Silke er utrolig høflig og lydhør ovenfor mine signaler, noe som overrasket meg. Dette var ikke ett inntrykk jeg satt med. Det var nok da jeg begynte å se om jeg kunne forklare Silke mine kommandoer på en bedre eller annen måte. Jeg har også begynt å se Silke fra en annen vinkel. Er hun bøllete tenåring, eller er hun redd/stresset?
EKSEMPLER:
-----
Jeg rir ute på ridebanen i mye vind og med løv blåsende rundt. Silke er rabiat. Hun tuller rundt, hører ikke på mine hjelpere. Hun bukker, steiler og er bølle mot alle mine tegn. Jo mer jeg presser jo værre blir hun, stresset øker og jeg får ikke inn et ord uten at hun går i mot meg.
Vi avbryter og går inn i ridehuset. Skritter rolig en runde og ber henne om forskjellige oppgaver og hun adlyder momentant. Hun er verdens mest konsentrerte hest og gjør alt jeg ber om.
-----
Siste uken vi sto på Stall H longet vi og hun var helt rabiat i den ene enden på banen der man har sett småvilt i hekken. Hun bukket rundt og drasset meg veggimellom og det hele endte i at hun falt.
Vi går over på andre enden av ridebanen og hun er heeeelt rolig. Nesten lat. åhhhhh såååå kjedelig med longe.
-----
Vi har mange slike eksempler...
KONKLUSJON:
Dette gjør at jeg har trukket en konklusjon jeg sikkert burde ha nådd for mange måneder siden. Silke er IKKE sterk psykisk. Hun er rett og slett av den veldig engstelige typen.
Når hun er redd og ikke får løst situasjonen fort, så begynner hun å stresse.
Både når hun er redd og når hun stresser så beveger hun bena. MYE. I stresset situasjon har hun ingen respekt for folk, ting og fe, hun fokuserer KUN på det skumle. Alt og alle andre blir borte.
Om man får fjernet det skumle rimelig fort, ja så blir hun mild og fin og oppmerksom igjen.
Slik er jo ikke verden. Man kan ikke ta bort vind og biler.
Det å straffe en hest som er redd og eller stresset gjør ikke hesten trygg, tvert i mot.
MÅL:
Det at hun er så engstelig er jo noe som vil bedres etterhvert som hun blir eldre. Det vil nok også hjelpe henne at hun nå står i en liten (snart større) flokk og finner sin rolle i den. Men så er det jo også ting jeg kan gjøre.
Styrke hennes selvtillit og selvbilde.
Dette blir mål fremover:
* Være veldig tydelig i mine beskjeder til henne
* Om hun ikke gjør som jeg gir beskjed om, først anta at hun ikke forstår heller enn at hun bøller
* Aldri straffe når hun er redd eller engstelig
* Forsterke umiddelbart når hun gjør som jeg ber om, eller tilbyr adferd som er i riktig retning
* Gi henne oppgaver jeg vet hun vil lykkes med innimellom vanskeligere oppgaver som kanskje er nye og vanskelige
* Alltid avslutte på en positiv "note"
Jeg har allerede begynt dette arbeidet og jeg merker gradvis endring i hennes syn på vår treningstid sammen. Jeg synes vi begynner å finne tilbake til gnisten i både henne og meg!
Jeg vurderer å ta opp trick trening med henne for å gi henne noe å bruke hodet på. Dette kan gi oss flere raske veier til skryt og forsterking!
Nå har Silke og jeg hengt sammen hver dag siden februar. Det vil si hele 250 dager i dag!
Silke kom til meg 1 februar. Hun virket engstelig og slo verden litt av. Hun lukket alt ute og stilte baken mot boksdøren med hodet trygt i kroken. Etter noen dager sluttet hun å spise og det tok endel dager før apetitten var tilbake. Det var ikke lett å miste mor, far, venner, stallen og maten sin på en og samme dag!
Etter hun kom over det første sjokket med flyttingen, roet hun seg greit. Hun var fin å jobbe med og grei i det meste av håndtering. Aldri sprudlende, men helt grei.
Så våknet tenåringen. Jeg opplevde innimellom Silke som utfordrende mot min håndtering og i visse tilfeller virkelig voldsom. I noen tilfeller ble jeg rett og slett redd henne. Det er ikke mange ganger, kanskje 2-3 ganger totalt.
Når jeg har jobbet med henne har jeg forsøkt litt forskjellige metoder. Positiv og negativ straff, samt positiv og negativ forsterking. Jeg har fortsatt ikke landet på en metode, men bruker litt av hver.
Vi har jobbet noen timer med den dyktige Margrete Lie som studerer hesters adferd. Hun påsto at Silke er utrolig høflig og lydhør ovenfor mine signaler, noe som overrasket meg. Dette var ikke ett inntrykk jeg satt med. Det var nok da jeg begynte å se om jeg kunne forklare Silke mine kommandoer på en bedre eller annen måte. Jeg har også begynt å se Silke fra en annen vinkel. Er hun bøllete tenåring, eller er hun redd/stresset?
EKSEMPLER:
-----
Jeg rir ute på ridebanen i mye vind og med løv blåsende rundt. Silke er rabiat. Hun tuller rundt, hører ikke på mine hjelpere. Hun bukker, steiler og er bølle mot alle mine tegn. Jo mer jeg presser jo værre blir hun, stresset øker og jeg får ikke inn et ord uten at hun går i mot meg.
Vi avbryter og går inn i ridehuset. Skritter rolig en runde og ber henne om forskjellige oppgaver og hun adlyder momentant. Hun er verdens mest konsentrerte hest og gjør alt jeg ber om.
-----
Siste uken vi sto på Stall H longet vi og hun var helt rabiat i den ene enden på banen der man har sett småvilt i hekken. Hun bukket rundt og drasset meg veggimellom og det hele endte i at hun falt.
Vi går over på andre enden av ridebanen og hun er heeeelt rolig. Nesten lat. åhhhhh såååå kjedelig med longe.
-----
Vi har mange slike eksempler...
KONKLUSJON:
Dette gjør at jeg har trukket en konklusjon jeg sikkert burde ha nådd for mange måneder siden. Silke er IKKE sterk psykisk. Hun er rett og slett av den veldig engstelige typen.
Når hun er redd og ikke får løst situasjonen fort, så begynner hun å stresse.
Både når hun er redd og når hun stresser så beveger hun bena. MYE. I stresset situasjon har hun ingen respekt for folk, ting og fe, hun fokuserer KUN på det skumle. Alt og alle andre blir borte.
Om man får fjernet det skumle rimelig fort, ja så blir hun mild og fin og oppmerksom igjen.
Slik er jo ikke verden. Man kan ikke ta bort vind og biler.
Det å straffe en hest som er redd og eller stresset gjør ikke hesten trygg, tvert i mot.
MÅL:
Det at hun er så engstelig er jo noe som vil bedres etterhvert som hun blir eldre. Det vil nok også hjelpe henne at hun nå står i en liten (snart større) flokk og finner sin rolle i den. Men så er det jo også ting jeg kan gjøre.
Styrke hennes selvtillit og selvbilde.
Dette blir mål fremover:
* Være veldig tydelig i mine beskjeder til henne
* Om hun ikke gjør som jeg gir beskjed om, først anta at hun ikke forstår heller enn at hun bøller
* Aldri straffe når hun er redd eller engstelig
* Forsterke umiddelbart når hun gjør som jeg ber om, eller tilbyr adferd som er i riktig retning
* Gi henne oppgaver jeg vet hun vil lykkes med innimellom vanskeligere oppgaver som kanskje er nye og vanskelige
* Alltid avslutte på en positiv "note"
Jeg har allerede begynt dette arbeidet og jeg merker gradvis endring i hennes syn på vår treningstid sammen. Jeg synes vi begynner å finne tilbake til gnisten i både henne og meg!
Jeg vurderer å ta opp trick trening med henne for å gi henne noe å bruke hodet på. Dette kan gi oss flere raske veier til skryt og forsterking!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar